Temperaturen synker i Europa, både når det gjelder temperaturmåleren og en økonomi preget av stagflasjon og pågående krigføring. Redusert handelsaktivitet betyr mindre tilgang på både husholdnings- og næringsavfall. Og når det blir mindre avfall, reduseres også tilgangen på avfallsbrensel til de mange WtE-anleggene rundt om i Europa, som får stadig viktigere oppgaver med å produsere både strøm og varme.
Mer avfall må resirkuleres
I fjor ble det importert rundt 2 millioner tonn avfallsbrensel (WDF) til Skandinavia for å dekke behovet til energigjenvinningsanlegg. Utfordringen i dag er at etterspørselen etter energi fra restavfall øker på grunn av økt kapasitet og reduserte avfallsmengder i Europa. Tyskland, som er EUs største produsent av fjernvarme og energi fra RDF, har gått fra å være en avfallseksportør til å bli en importør, og flere EU-land "jakter" nå på avfallsressurser der de kan finne dem. I dagens situasjon har eksportland som Italia vært en betydelig bidragsyter av RDF, noe som har forhindret en enda større ubalanse i markedet.
Den nåværende mangelen på avfallsmengder har to hovedkonsekvenser: For det første skaper det usikkerhet rundt operatørenes evne til å produsere energi eller gjenvinne produkter som normalt. Den andre effekten er at kraftig fallende gate fees svekker økonomien i mange fjernvarmeanlegg. Markedsaktørene er vant til svingninger, men den nåværende situasjonen presser prisene så hardt at mange anlegg reduserer produksjonen i stedet for å utnytte sin maksimale tonnasjekapasitet.
Situasjonen er også en utfordring når det gjelder bærekraft. Et eksempel er sementindustrien, som i mangel av avfallsbrensel kan bli nødt til å produsere energi ved hjelp av mer forurensende fossilt brensel. Et annet er at alt avfallet som havner på søppelfyllinger, skaper store utslipp av metangasser.
Deponering av avfall er en stor utfordring
Ifølge EU-kommisjonen ble hele 52 millioner tonn europeisk husholdningsavfall deponert i 2020. Gitt dagens situasjon er det vanskelig å forstå at det ikke gjøres mer for å utnytte alt avfallet som går til deponi i Europa. Vi vet at det i land som Storbritannia, Frankrike, Spania og Italia deponeres store mengder restavfall hvert år - avfall som kunne vært brukt som drivstoff midt i en energikrise. Og dette er ikke bare av økonomiske og praktiske årsaker, men også av rene miljøhensyn.
Vi vet at EU arbeider langsiktig for å stoppe miljøskadelig deponering av ulike typer restavfall. Men i krisetider som disse ser vi også behovet for rask, effektiv og fremfor alt internasjonal handling i et Europa som har ulike tilnærminger til deponiutfordringen.
En måte å få mer avfall fra deponi til gjenvinning på er å øke avgiften på deponering til et nivå der det blir mer lønnsomt å eksportere avfallet til gjenvinning. En annen måte er å subsidiere bruk av restavfall til bærekraftig energigjenvinning. Mange vil også hevde at en reduksjon av forbrenningsavgiftene vil sikre at mer avfall går til energigjenvinning.
Samtidig er det viktig at vi i disse tider fjerner håndbrekket og letter flyten av avfall mellom markedene i Europa. Ufleksibilitet og lange behandlingstider for avfallseksport er en merkbar flaskehals i dagens energikrise. Her kan et felles elektronisk system og færre manuelle prosesser gjøre en forskjell.
I dag finnes det tilstrekkelig sluttbehandlingskapasitet i EU til å dempe konsekvensene av energikrisen. Vi trenger bare å øke gjenvinningen av avfall som i dag går til deponi. I tillegg må vi sørge for å utvikle nye markeder i både Sør- og Øst-Europa som vi vet kan bidra til å forsyne en gjenvinningsindustri med effektive WtE-anlegg.
